Jeg var den jenta som aldri slo meg til ro. Fant aldri noe jeg virkelig likte utenom dyr, dyr bråka, men de kunne holde på hemmelighetene mine. Jeg var jenta som festa, flytta, rota meg oppi tull, og aldri kunne tenke meg å bosette meg i bygda jeg kom fra.Jeg skulle heller aldri aldri ha barn før jeg var 30, jeg skulle bare flytte rundt, jobbe, feste, ha det gøy til jeg hadde fått nok.
Jeg fylte 17, ble sammen med en fyr fra hjembygda og flytta ‘hjem’. det gikk over 1 år før jeg ble rastløs igjen og måtte ut. I did. Dro hjem til kjære mor, fikk somla meg opp til og flytte til Gjøvik til min kjære venninde og hennes samboer til jeg kunne evnt finne mitt eget. Så langt kom jeg aldri, fikk meg jobb, jobba i nesten to mnd. Helt til alt bare ble kaos igjen.Slutta jobben og kasta meg på toget med ett lite lass . Flyttet til Arendal neste da, var der i gud vite hvor mange mnd. (Ikke lenge, men for noen som ikke finner roen er det lenge.) Fant aldri noen jobb, festa mye, slappa av, var ute på kafeer og koste meg. Så var det hjem. Igjen. ‘Hei mamma’. Nåh, det tok ikke akkurat mange mnd før jeg fant tilbake til han jeg var sammen med & bodde med i over 1 år igjen.Hurra! Tankene som kom var merklige, klarte jeg å slå meg til ro denne gangen?Virket sånn, jobben var på plass ganske kjapt, flyttet sammen,oppussing på gang(enda.) og her kom noe som gjorde meg litt mer sikker enn noen gang.
Et lite knøtt. Men jeg tror egentlig det lille knøttet har forandret hele synet mitt på hvordan verden skal være.Alt bare blei slengt i trynet mitt om at ‘HEY, det er sånn det skal være! slapp av!’ Nå om dagen? Jeg tenker ikke på flytting eller festing, med mindre jeg har en samboer som skal ut å fest og kommer ranglende hjem og skal kose magen(som han egentlig gjør hele tiden.Ja, hele tiden.) Jeg har ikke hørt en eneste negativ kommentar siden jeg sa det offentlig at vi venter barn, betyr det at jeg faktisk har forandret meg? Jeg velger å tro det, så kan heller tiden vise.